Den kan være greit å "gjemme seg bak",tungt og vanskelig å holde, veldig begrensende, eller det kan være heilt greit og helt nødvendig. Og noen få ganger må man gå videre med det man får vite. Stort sett synes jeg taushetsplikt er helt i orden og nokså problemfritt. Med kollegaer kan en diskutere mer eller mindre åpent, få hjelp med eventuelle situasjoner og få forståelse.
Men så er det familie, venner og samfunnet ellers...
Kjenner at det kan være vanskelig i sosiale sammenhenger når jeg kunne tenke seg å dra en ultramorsom historie om hva som skjedde på jobb i dag. Å delta i en diskusjon "på likefot" med venner hadde vært kjekt.. Opplyse litt om realiteter. Jeg kunne tenke meg å skrive om det jeg ser.
Men da er det å veie sine ord og å ha tunga sånn cirka beint i munnen... Fordreie litt, utelate navn, tidspunkt eller andre mulige identifiserbare detaljer.
taushetsløftet
forkrøpler tungen
jeg låses inne
i ting jeg ser
opplever
puster
fastbundet
i ting jeg ikke kan si
så jeg tier mest
smiler
finner få ord
ordene har navn
farlige navn og forhistorier
de roter og roterer rundt
skyter opp i innfall
men faller
inn under sofaen
og jeg leker sofapute
stille, myk, kjedelig
tilsynelatende komfortabel
unntatt glidelåsen i siden
det er sjelden man åpner puter
bare om en er riktig riktig nysgjerrig
eller puten er skitten nok
rødvinflekkete for eksempel
Orda eg ikkje kan sei
-og litt til
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar