Ikke tøft å være død er et utrolig bra og tankevekkende trafikksikkerhetsopplegg for 10. klassinger! I dag hadde vi besøk av to politibetjenter og et trafikkoffer, og de var så flinke! Morsomme, kunnskapsrike og ærlige, og de traff. Vi lo, vi lo masse av et festlig dramastykke og kjappe replikker og vi gråt, noen inne i seg, andre mer utenpå. Det var sterke historier som ble fortalt, om sterke opplevelser, om livsvarige skader og smerter, livsvarige mareritt og død. Det var fælt og det var fint. Jeg håper og tror budskapet sank inn. For som jeg sa til elevene etterpå "Jeg har virkelig ikke lyst å måtte gå i begravelse...OK?!"
Svart kvite bilete
og der
der er ho eg aldri traff
andletet kjenner eg godt
lukkeleg på ferie, stolt i hagen
ung hjå fotografen
smilande
ho som skulle haldt meg på fanget
strikka borneklede
og skjemt meg heilt ut
tårer
for morfar
for mor
for meg
det ingen prata særleg om
skulle så gjerne
fått eit mormorsmil
hatt eit mormorfang
Jeg har en mormor som døde i en trafikkulykke da moren min var ca 17 år, altså før jeg ble født. Det føles litt teit å si det, men jeg har sett på bilder av henne og alltid lurt på hvordan hun var, og hvordan det hadde vært om hun hadde levd. Jeg har sett på søstrene hennes og tenkt, -hun der likner egentlig litt, kanskje mormor hadde sett sånn ut nå? Kanskje mormor var sånn? Snakket sånn?
Da jeg var liten lurte jeg mye på om mormor kikket ned på meg fra himmelen, og om hun kanskje visste at jeg tenkte på henne eller hørte det hvis jeg snakket til henne. Lurer egentlig ennå litt på det.. ;o) Syntes også synd på mammaen min som mistet mammaen sin. Håpte, og håper jo, at jeg ikke vil oppleve det. Men kan en savne en person en aldri har møtt? Ja, på et vis...
